skriveglede og skrivesperre

Det er rart at det å skrive - og å skrive, kan være to så helt forskjellige ting....

Jeg sitter her og skal formulere noen juletanker, til et menighetsblad, men jeg har ikke en eneste juletanke i hodet! Hodet er ikke tomt. - Det er bare fullstendig kaos! Det føles som om tankene er garnnøster. Hele jeg er full av garnnøster, i masse forskjellige farger, ganske fint egentlig. Det er bare det at garnnøstene ligger ikke i ro, de triller rundt og tjafses i hverandre.

Når jeg skriver om noe jeg velger selv, er det fordi jeg har funnet en løs tråd. En farge jeg har nøstet på en stund, som jeg vet vil bli et nøste. Riktignok må jeg ofte tvinne innom både oransje, rød og lilla tråder for å vikle ut det gule, men den jobben liker jeg. De andre trådene blir også mer oversiktlige, når man har viklet ut noe. Så når jeg sitter med et ferdig nøste, føler jeg meg lett og glad, og mye mer ryddig på innsiden.

Nå, derimot. Nå sitter jeg her og skal nøste et lite rødt julenøste, men finner ikke en eneste løs tråd....

Hva ville du ha skrevet? Det var helt umulig å få den lille nøkkeldukken til å favne om hjertet jeg la i fanget hennes, uansett hvor mye jeg støtter rundt med halm og brisk, sitter hun bare med vid åpen favn og tar imot...

Heldigvis kan vi også slippe å lete etter respons - i vårt eget indre- på julens kjærlighetsgave. Kjærligheten er fra Gud. Guds kjærlighet er nåde, og Jesus har selv sagt at Hans nåde er nok for meg.

......kanskje fant jeg en ende å begynne å nøste i likevel...